Minor nitpicking: Klassisk kinofilm har 24 b/s, ikke 25. En del eldre DVD-er digitalisere rute for rute, 1:1, for 25 b/s PAL TV-standard, med det resultat at filmen spilte seg ferdig på 4% kortere tid enn på kinoen. Stemmer og andre lyder ble også 4% lysere, omlag 2/3 halvtonetrinn. Så ikke stem fiolinen din etter det du hører på en DVD!
(Senere kom det skiver med 24 b/s - jeg er ikke sikker på om det kom med BD, eller om det også var med i DVD-standarden. Det var ihvertfall ikke alle DVD-produsenter som benyttet seg av muligheten.)
Ikke fullt så minor nitpicking, i denne sammenhengen:
Det er riktig at kinofilm har 24 b/s, men på skjermen har du to lysblink per bilde, 48 blink/s. Det er litt i underkant av hva det burde være; noen (f.eks. undertegnede) reagerer på blinkingen. Mellom film og optikk i prosjektøren sitter en roterende lukker, som en propell med to brede blader, og filmen trekkes fram til neste rute mens det ene bladet stenger for lyset, ikke når det andre gjør det.
På kino-skjermen ser du hele bildet hvert 1/48 sekund. På en TV ser du halvdelen av bildet - annenhver skan-linje - det første 1/50 sekund, de øvrige det neste 1/50 sekund. Hjernen smelter sammen de to settene med linjer til et helt bilde. På en gammeldags billedrør (CRT) TV var det hulpet av at det forrige settet linjer ikke døde helt ut før det neste settet kom, det ble bare svakere. Halvbildene gled over i hverandre, og ga derfor vesentlig mindre blinking enn på en kinoskjerm. Viser du samme TV-bilde (ubehandlet) på en moderne LCD-skjerm, vil det første settet linjer bli svart når det andre settet kommer, så du vil plages mye mer av både flimring og stripemønster. TV-standarden var utviklet for CRT, og fungerte absolutt best der.
For LCD-skjermer er det vanlig å regne mininum oppdaterings-frekvens for et flimmerfritt bilde til 72 Hz. Noen vil helst ha 75 Hz. Det er vel mange år siden vi hadde PC-skjermer som ikke oppfylte dette kravet.
Kuriosa for de som er gamle nok til å ha opplevd Super-8-film i virkeligheten: På filmstripa lå det 18 b/s. Prosjektøren hadde en lukker med tre blader, med filmframtrekk når det ene, av tre, stengte for lyset. Så der hadde du 54 blink/sek. (Og før noen kommer med videre minor nitpicking: Forløperen for Super-8, Standard-8, hadde 16 b/s. Vist med 3 blink/s hadde du samme blink-frekvens som på kinoen.)
Minor nitpicking: Klassisk kinofilm har 24 b/s, ikke 25. En del eldre DVD-er digitalisere rute for rute, 1:1, for 25 b/s PAL TV-standard, med det resultat at filmen spilte seg ferdig på 4% kortere tid enn på kinoen. Stemmer og andre lyder ble også 4% lysere, omlag 2/3 halvtonetrinn. Så ikke stem fiolinen din etter det du hører på en DVD!
(Senere kom det skiver med 24 b/s - jeg er ikke sikker på om det kom med BD, eller om det også var med i DVD-standarden. Det var ihvertfall ikke alle DVD-produsenter som benyttet seg av muligheten.)
Ikke fullt så minor nitpicking, i denne sammenhengen:
Det er riktig at kinofilm har 24 b/s, men på skjermen har du to lysblink per bilde, 48 blink/s. Det er litt i underkant av hva det burde være; noen (f.eks. undertegnede) reagerer på blinkingen. Mellom film og optikk i prosjektøren sitter en roterende lukker, som en propell med to brede blader, og filmen trekkes fram til neste rute mens det ene bladet stenger for lyset, ikke når det andre gjør det.
På kino-skjermen ser du hele bildet hvert 1/48 sekund. På en TV ser du halvdelen av bildet - annenhver skan-linje - det første 1/50 sekund, de øvrige det neste 1/50 sekund. Hjernen smelter sammen de to settene med linjer til et helt bilde. På en gammeldags billedrør (CRT) TV var det hulpet av at det forrige settet linjer ikke døde helt ut før det neste settet kom, det ble bare svakere. Halvbildene gled over i hverandre, og ga derfor vesentlig mindre blinking enn på en kinoskjerm. Viser du samme TV-bilde (ubehandlet) på en moderne LCD-skjerm, vil det første settet linjer bli svart når det andre settet kommer, så du vil plages mye mer av både flimring og stripemønster. TV-standarden var utviklet for CRT, og fungerte absolutt best der.
For LCD-skjermer er det vanlig å regne mininum oppdaterings-frekvens for et flimmerfritt bilde til 72 Hz. Noen vil helst ha 75 Hz. Det er vel mange år siden vi hadde PC-skjermer som ikke oppfylte dette kravet.
Kuriosa for de som er gamle nok til å ha opplevd Super-8-film i virkeligheten: På filmstripa lå det 18 b/s. Prosjektøren hadde en lukker med tre blader, med filmframtrekk når det ene, av tre, stengte for lyset. Så der hadde du 54 blink/sek. (Og før noen kommer med videre minor nitpicking: Forløperen for Super-8, Standard-8, hadde 16 b/s. Vist med 3 blink/s hadde du samme blink-frekvens som på kinoen.)